
Så braka det løs. Jada, innrømmer det med en gang jeg - jeg ble altså så alvorlig sjokkert, redd og forfjamsa så jeg hadde en alldeles liten lekkasje situasjon i gangen...André var IKKE imponert for å si det sånn! Men HALLO - det var skitskummelt!!!

Det var hvitt overalt! OVERALT! Det er noe av det rareste jeg har sett. Var så vidt jeg tørte og liste meg bort til kanten og snuse veldig, veldig, VELDIG forsiktig på det hvite rare som var overalt.
Før jeg rakk å flytte meg kom Hebbe stormende forbi, kjørte snuta si nedi det hvite rare og durte avsted som en annen muldvarp så det fosset rundt begge øra hans. "HAKUNA MATATA" var det enest jeg rakk å høre før Hebbe løp frem og tilbake som ei kanonkule og jubla: "det er snø...det er SNØ Melker ....juhuuuuuuuuu!" Makan. Også så trist a gitt - nå har Hebbe mista enhver skrue han måtte ha hatt i topplokket. Trist!
André tok et godt tak i bakenden min og dytta meg uti og sa at det var morsomt med snø. Morsomt meg her og morsomt meg der! For det første ante jeg ikke hva snø var, og bare så det er sagt - jeg trakk alldeles ikke på et eneste smilebånd! "Jammen Melker - det ER morsomt å leke med snø, kom igjen da, kom nå..." BLÆH!

Jeg snudde elegant den ellers så elegante bakparten min til de alle 3, gikk inn, fant dyna mi og klamret meg fast for bare livet! Snø var IKKE noe jeg ville undersøke en mandags morra!