Nå er vi like molefonkene begge to...og for første gang er vi helt samstemte Melker og jeg. André kaller det et lite mirakel i seg selv...men det vet jeg nå ikke helt...men så vet jeg ikke helt hvem eller hva mirakel er heller da.
Hebbe ligger nå hele tiden på rygg ett eller annet sted, og når vi skal ut å gå tur så får han ikke lov å være med. Så der går vi alene da, Melker og jeg...og ikke kan Hebbe leke med Melker, og jeg synes jo jeg må trå til å leke litt med småtten da. Han maser og spør hva som har skjedd med Hebbe, og jeg klarer ikke helt å forklare det jeg - så da løper jeg heller og jager han i skogen, ruller nedover skråningene med han og later som jeg ikke klarer å fange han. Melker blir KJEMPE glad :-) Så får jeg meg jo en god latter selv også da, skal innrømme det;-)
Når vi hadde vært ute tidligere i kveld så lot jeg han ligge sammen med meg i senga...egentlig mest for at han ikke skulle mase så mye på Hebbe. Hebbe skal i følge Jo-Inge og André ta det helt med ro, og akkurat det har i allefall IKKE Melker forståelse for...ja, så da får jeg trå til litt da og hjepe til.
Altså - HALLO - bare så det er sagt, det betyr IKKE at jeg har smeltet altså...bare så det er sagt...det er jo for at Hebbe skal bli seg selv igjen så fort som mulig og få litt fred for det blå krapylet! Dessuten så synes jeg det passer bra at jeg får litt oppdragelse inn i den blå kjøttbolla...ser jo ikke ut til at Jo-Inge og André skal bidra så mye med det akkurat nå!
Det positive er at det ser ut til å hjelpe - for André mumlet noe om at Hebbe ser bedre ut i kveld :-) Ja - så kanskje de burde høre litt mer på meg!!!
RSS Feed
