I dag har ENDELIG André forstått hvordan ting skal gjøres! Ute var det nesten påskestemning, og tro det eller ei... André kom tidligere hjem fra jobb så vi kunne gå en tur i skogen! Endelig tar han hensyn til mine majestetiske behov av fritidsaktiviteter!
Ja, det vil si, Hebbe og Melker eier jo overhodet ikke begrep om etikette, tid og sted! De logra fra nakken og ned som vanlig, og løp rundt som to hodeløse høns... sukk - innmari barnslig!
Ja, det vil si, Hebbe og Melker eier jo overhodet ikke begrep om etikette, tid og sted! De logra fra nakken og ned som vanlig, og løp rundt som to hodeløse høns... sukk - innmari barnslig!
Vi hadde det kjempe gøy i skogen! Melker og jeg løp alt vi kunne - hit og dit, frem og tilbake, opp og ned... det gikk så snøføyka stod bak oss. Eneste som forstyrra oss litt var Albert som på død og liv skulle MOSE Melker ned i snøen... så tarvelig! Den pompøse hårhaugen unner ikke Melker og meg noe moro!
Og rett som det var når vi løp i skogen så stod det plutselig et rådyr og stirra på oss... og ja - jeg vet ikke helt hva som skjedde jeg, men det sa liksom "klikk" i hodet på Melker og meg... og før vi visste ordet av det STORMET vi etter rådyret. André ropte og skreik alt han kunne at vi skulle stoppe... men hallo... det var liksom bare så innmari moro å jage det dyret - og rådyret, DET løpte fort det!!!
Og rett som det var når vi løp i skogen så stod det plutselig et rådyr og stirra på oss... og ja - jeg vet ikke helt hva som skjedde jeg, men det sa liksom "klikk" i hodet på Melker og meg... og før vi visste ordet av det STORMET vi etter rådyret. André ropte og skreik alt han kunne at vi skulle stoppe... men hallo... det var liksom bare så innmari moro å jage det dyret - og rådyret, DET løpte fort det!!!
Jeg var KJEMPE TØFF! Først overhørte jeg TOTALT at André ropte stopp så høyt han bare kunne... så bare pløyde jeg over Albert og satte kursen etter rådyret og Hebbe. Det var bare så kult da!
DA løp vi fort da! Og Rådyret løp kjempefort over en topp, og vi bare GRUSA etter... ja - dere vet - er man tøff, da ER man tøff! Men plutselig var rådyret borte, og når vi snudde oss så så vi ikke André... vi bare hørte at han sto ett sted i skogen og brøla. Det frista jo ikke akkurat å gå tilbake - og i allefall IKKE når Albert stod der og hoverte sammen med André. "Jeg gjør aldri noe feil... jeg er perfekt....uuuuuhhh" - oppblåste sekkepipe!
DA løp vi fort da! Og Rådyret løp kjempefort over en topp, og vi bare GRUSA etter... ja - dere vet - er man tøff, da ER man tøff! Men plutselig var rådyret borte, og når vi snudde oss så så vi ikke André... vi bare hørte at han sto ett sted i skogen og brøla. Det frista jo ikke akkurat å gå tilbake - og i allefall IKKE når Albert stod der og hoverte sammen med André. "Jeg gjør aldri noe feil... jeg er perfekt....uuuuuhhh" - oppblåste sekkepipe!
Er det mulig! Tror dere ikke de to lettere underutvikla kreaturene glatt overhørte enhver kommando André forsøkte seg på... og borte var de. Jeg håpa jo i det lengste at vi da skulle snu og forte oss hjem - så kunne de jo bare løpe rundt i skogen som to tullinger... men neida! André begynte å traske etter, og så kom de da med hodet bøyd og små steg. Skyldige? JA! Jage ett stakkars lite rådyr på den måte... skamme seg skulle de! Nå kan de ha det så godt, og bare ta i mot ALL DEN KJEFTEN de virkelig, VIRKELIG fortjener! Egentlig synes jeg ikke de fortjener kveldsmat heller... sukk - men nå står det tre skåler med fôr klare her... aldri, ALDRI, får de to som fortjent! Bare se under her - lyser jo idioti og ulydighet lang vei av begge to!!!
RSS Feed
