Når jeg var liten - JA - jeg innrømmer at jeg HAR vært liten, men ikke om det smalt i de brente mandlene om jeg innrømmer at jeg har vært en bitende ulydig liten valp... i allefall, når jeg var liten så var alt bare helt supert! Jeg kunne velge hvem sofa jeg ville ligge i, og hvor i sofaen jeg ville ligge. André og Jo-Inge bare passet seg etter som jeg flyttet meg rundt. Det var tider det!
Men så begynte spetakkelet... den ene terroristen etter den andre ble dratt i hus... sukk...
Men så begynte spetakkelet... den ene terroristen etter den andre ble dratt i hus... sukk...
Forsøker jeg å ligge i sofaen nå - ja da kommer hakuna matata og kjøttbolla fykende etter. Det er klin umulig å få lov å ligge alene å slappe av... og vet dere - jeg liker det IKKE!!! NEI - jeg er ikke egoistisk, bare praktisk anlagt...
Man trenger jo ikke akkurat være astrofysiker for å se at dette ikke fungere i praksis. Hebbe skal på DØD OG LIV ligge OVER Melker... selv vil jeg bare ligge helt i ro og slappe av i enden av sofaen. Går det - nei! De elger seg innpå, dytter, puffer, åler og vrir seg. Usmakelige er de, hele tiden, hver dag... tenk om VI bare hadde vært MEG... det hadde vært noe det. Da tror jeg faktisk jeg kunne opplevd glede å velvære hver dag! Men neeeida - Jo-Inge og André skulle jo på død og liv dra de to flokehaugene inn i stua. Tok de hensyn til mine ønsker om en avslappende hverdag... nei tenk de gjorde ikke det! En dag, en dag, da kommer de til å bli lei seg da, for da bare tar jeg kofferten min (jeg tror jeg har en) pakker og går min vei...tror jeg, kanskje...bare noen kan passe på meg...og hvis jeg får leke med Hebbe og Melker en gang i blant, kanskje vær dag på lufteturene...hm... i allefall så vil jeg ha sofaen ALENE!
RSS Feed
